Det å bli mobbet, trakassert, mishandlet, og oversett av det norske system.
Det er ikke noe lett sak, og det er ikke noe lett å sitte å skrive dette i detaljer heller.
Se for deg en 3 åring. De er sta, skal klare selv, og hører kanskje ikke etter hele tiden?
Nei, men sånn er det med små barn, de er barn! Når du er 3 år, så vet du ikke hva som er rett og hva som er galt. Og det å straffe et barn for at de ikke hører etter, det er feil.
Når du er 3 år, så går du i barnehage, er hjemme for å spise, å sove. Det er ganske så mye repetisjon. Det å slå et barn, gjør du ikke.
Det skjedde med meg, og det skjedde over en lengre periode. Noe det norske system var fullstendig klar over, da de fikk beskjed om saken mer enn en gang, men gjorde ikke noe med det.
Jeg sitter her, som snart 22 år, og har store problemer.

Jeg ble mobbet av min egen familie, jeg ble mobbet på skolen, jeg ble slått hjemme, jeg ble slått på skolen, jeg ble trakassert av nesten alle og en hver.
Er det rart jeg har store problemer med å stole på mennesker?
Jeg vet ikke hvem som sier hva, bare for å si det.
Jeg føler meg ikke verdsatt.
Jeg er 6 år, og skulker på skolen. Kan noen si meg at det er normalt?
En 1.klassing skal kunne glede seg til å komme på skolen, å være med venner, men neida, jeg ønsker ikke noe mer enn å være hjemme, i senga, der ingen ser meg, og ingen dømmer meg.
Lillebroren min har kreft, mamma bruker all sin tid med han, å dere mener det er rart jeg utagerer når dere mener jeg er oppmerksomhetssyk?
Jeg skjønner ikke hva dere vil jeg skal si eller gjøre, for at dere skal skjønne at jeg ikke har det bra. Jeg sier ting som de er, men dere tror bare jeg ønsker oppmerksomhet fra voksne, siden mamma ikke gir det til meg.
Hva er det? Dere overser et barn, som tydelig ikke har det bra.
Tror dere jeg sier at stefaren min slår meg, bare for oppmerksomhet? Er det derfor jeg kommer på skolen uflidd, full i blåmerker? Er det virkelig det dere mener med at jeg er oppmerksomhetssyk?
Dette skjer over flere år, å jeg ønsker ikke noe annet enn å flytte til pappa, å komme meg bort.
En person som faktisk bryr seg om meg, som faktisk ønsker å gi meg oppmerksomhet.
Det at dere sier at jeg bare ønsker oppmerksomhet, er feil. Jeg ønsker å være hos noen som ønsker å gi meg den oppmerksomheten, og omsorgen jeg trenger, i en alder fra 4 år, til jeg blir 15. Det er feil av dere å si at jeg bare er oppmerksomhetssyk. Jeg ønsker å være hos noen som ønsker meg.

Når jeg er 15 år, og dere bestemmer dere for å gjøre noe, så forteller jeg noe til dere, som dere hadde en mistanke på, som skjedde en eller 2 ganger.
Det viser seg da at det har skjedd mer, og over en lengre periode.
Det har skjedd en minimum på 3 ganger pr. år.
Jeg ble sexuelt missbrukt av min egen ste-bestefar.
Hva gjorde dere med det lille dere hadde av tillit? Dere brøt den.
Jeg trodde jeg kunne stole på dere, da jeg sa det, men der første dere gjør er å fortelle det, sånn at det havner på papir.
Det var min historie å fortelle, ikke deres.

Og dere lurer på hvorfor jeg ikke er i jobb?
Dette er en brøkdel av grunnen.
Jeg sliter, med meg selv, og andre mennesker, da dere har ødelagt meg.

Jeg er egentlig en person som liker å være med mennesker, som trives i selskap av andre, men på grunn av dere, så er det ofte, over lengre perioder at jeg låser meg inne. Jeg sitter hjemme, snakker ikke med noen, og bare tenker: Hva om de faktisk hadde gjort noe når ting begynte? Hvordan hadde jeg hatt det med meg selv da?




 


  0 kommentarer på "Hvordan hadde ting vært?"



Navn:
Husk meg?
E-post:

Bloggadresse:

Kommentar:






Norunn Marie




Meg, mitt å alt jeg føler i livet!.

Følg meg HER

Arkiv


· Mai 2016 · April 2016 · Februar 2016 · Oktober 2015


Kategorier


· Hverdag


linker


· Instagram








Denne bloggen er personlige ytringer fra utgiver av bloggen. All bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver.
Bloggen ligger på
blogg.no og annonser på bloggen selges av Mediehuset Nettavisen. Ansvarlig redaktør for Mediehuset Nettavisen er Gunnar Stavrum.

hits